Lena Horne: Av Rase Og Aksept

I rapporter av Lena Horne»s død som har dukket opp så langt, det har blitt gjort mye av det faktum at hun var en svart kvinne i en alder av populære underholdnings-dominert av hvite ansikter., Hennes talent var åpenbart, men huden hennes hemmet hennes forsøk på å bli en stor filmstjerne, tildele henne til bit deler som kan tas av for Sør-publikum.

til Slutt, etter civil rights movement, Horne ville bli gjenkjent som en underholdnings-ikonet. Hennes arbeid som jazz-sanger, teater utøver og tv-skuespiller gjorde mye for at eldre, så vel. Men hun visste også at huden farge som jobbet mot henne også jobbet for henne., I nekrolog som kom over AP-wire, hun er sitert som sier dette:

«jeg var unik i og med at jeg var en slags svart at hvite mennesker kan akseptere,» hun sa en gang. «Jeg var deres dagdrømme. Jeg hadde den verste form for aksept, fordi det var aldri for hvor stor jeg var eller hva jeg har bidratt. Det var på grunn av hvordan jeg så ut.»

«En slags svart at hvite mennesker kan akseptere.»Tenk på det et øyeblikk, og utover den ideen om å være et lys hud Afrikansk-Amerikansk., Du kan skrive hele historien jazz gjennom at linsen.

Jazz»s tidlig sort stjerner (Louis Armstrong, Duke Ellington, Nat «King» Cole, Billie Holiday og andre) jobbet overtid for å være noe avvæpnende, eller mythologized, eller på annen måte som er akseptabel for hvit borgerlige publikum. I mellomtiden, den musikken de og alle kollegene deres var å gjøre ble popularisert av hvite musikere — Paul whiteman’, Benny Goodman, Original Dixieland Jazz Band, Dorsey Brødre-noen ganger godt, noen ganger tappet for sin swing energi., Denne kontinuerlige prosessen er en stor del av jazz»s transformasjon fra svøpe av samfunnet i Amerika»s klassisk musikk.

Ja, hele kulturhistorien i USA i det 20. århundre kan bli sett på som det. Selv i dag, der etnisk identitet kommer i mange flere nyanser, midt-klasse hvite publikum fortsatt spiller dommer og co-opter av hva treff mainstream. Det»er riktignok en reduktiv synspunkt, ignorerer sterk opplevelse av kunst laget, og kanskje det er litt kynisk, også., Men det ville være sant Lena Horne»s-opplevelse, både marginalisert og en trailblazer for hvem hun, biologisk, var.

Så hva»s å gjøre med dette? Kan»t vi bare husk Horne som en stor sanger og skuespiller, kvinnen som hadde «Dårlig Vær», og den personen som vennskap med Billy Strayhorn brakte frem det beste i dem begge?

Sikker på, men jeg»d heller ikke gjøre bare det. For en, det benekter hvordan hun sto opp mot nedverdigende skildringene i hvilke roller hun tok, og hvordan hun uttalte seg sterkt mot diskriminering gjennom hele sin karriere., Ved å utelate alle at fra vår fortelling om hennes liv, det gjør at selv de mest velmenende mennesker til å beleilig glemme hvor rasisme dypt formet etablering, markedsføring og omfavne of American art, og fortsetter å gjøre det i dag.

The New York Times» nekrolog har et annet illustrerende sitat:

Min identitet er veldig klart for meg nå. Jeg er en svart kvinne. Jeg»m fri. Jeg har ikke lenger å være en «kreditt.»Jeg don»t å være et symbol for hvem som helst; jeg don»t nødt til å være et første til noen., Jeg don»t nødt til å være en etterligning av en hvit kvinne som Hollywood slags håpet jeg»d bli. Jeg»m meg, og jeg»m som ingen andre.