«Han er det, han er akkurat der». Arkeologene sto tilbake i sjokk og ærefrykt. Ingenting hadde forberedt dem på møtet med Viktoriansk sjømann fra tapt Franklin-ekspedisjonen, gravlagt i den frosne bakken i den Kanadiske Høy Arktis. det var som han hadde nettopp dødd.
Vi ta en nærmere titt på etterforskningen av Beechey Island permafrost begravelser. Hva kan de fortelle oss om den katastrofale Franklin-ekspedisjonen, og hvorfor er de så godt bevart?,
ekspedisjonen
The Franklin-ekspedisjonen var ment å være det endelige utforskning av Nordvestpassasjen – sjøveien å knytte Europa og Asia gjennom den Kanadiske Villmarken. I stedet, ekspedisjonen som endte i en katastrofe. To skip, HMS (Erebus «og HMS» Terror, var tapt med alle hender. Ledetråder til hvorfor dette skjedde var få og mystisk. Ekspedisjonen var godt utstyrt for en lang opphold i Arktis. Hvorfor gjorde det slutt så dårlig?
skipene seilte fra England i Mai 1845 med 134 menn, under ledelse av Sir John Franklin., De ble sist sett i Baffin Bay i juli samme år, når fem medlemmene av ekspedisjonen ble utskrevet og sendt hjem med hvalfangere. Etter dette var det bare stillhet.
Siden ekspedisjonen var utstyrt med tre års avsetninger Admiralitetet i London gjorde ikke sende ut redningsoppdrag før 1848. På denne tiden, de fleste av medlemmene i Franklin-ekspedisjonen var allerede død.
Intense søk på 1850-tallet kaste lys over skjebnen til ekspedisjonen. Det hadde overvintret på den lille Beechey Island 1845/46., Overvintringsområdene kvartalene ble funnet, inkludert en liten kirkegård med begravelser av tre sjøfolk som døde under overvintringen.
The Franklin skip hadde seilt fra Beechey Island og sør gjennom Skrell Lyd i løpet av sommeren 1846. Begge skipene ble sittende fast i isen ved King William Island i September og den andre overvintring fant sted der. Til sjokk av ekspedisjonens medlemmer, isen ikke tiner i løpet av sommeren 1847. Situasjonen ble gjort verre av døden av Franklin 11. juni 1847, ifølge et notat senere funnet i en haug på King William Island.,
Etter en overvintring av King William Island, mennene forlatt skip i slutten av April 1848. De rett og slett ikke kunne vente et år i håp om at skipene vil bli utgitt av isen. Bestemmelsene ville ha løpt ut da, og menn ville ha vært i noen stat til å trek sør.
Av April 1848, 9 offiserer og 15 sjøfolk hadde dødd, i henhold til notatet som er nevnt ovenfor., De resterende mannskapet prøvde å komme Tilbake River og Hudson Bay company utpost lenger sør. De dro sammen livbåter på kjelken med proviant og utstyr. I løpet av denne turen, og de ble møtt lokale Innfødte. Inuittene senere rapportert i disse møtene og deres påfølgende funn av døde ekspedisjonens medlemmer til søk parter. Disse rapportene også inkludert informasjon om kannibalisme blant sjøfolk.,
ekspedisjonen gjorde ikke gjøre det, slik at skjelett og gjenstander spredt langs ruten på den vestlige og sørlige kysten av King William Island og på den nordlige kysten av fastlandet. Søk partene i 1850-årene oppdaget mange av disse restene.,
mysteriet
tap av Franklin-ekspedisjonen forble et mysterium. Hvorfor var det et høyt antall av dødsfall tidlig i ekspedisjonen? Andre Arktiske ekspedisjoner hadde mistet langt færre liv, for eksempel James Clark Ross ‘ s ekspedisjon i det samme området fra 1829-1833 med bare tre liv tapt. Hvorfor gjorde de Franklin-ekspedisjonen mat så dårlig? Spekulasjonene var mange, men det var litt vanskelig bevis for å gi et bedre grunnlag for teorier.,
Den første rettsmedisinske arbeid
Owen Beattie, som da var assistent professor i sosialantropologi ved Universitetet i Alberta, begynte sitt arbeid på Franklin-ekspedisjonen i 1981. Det året og de neste, han gjennomførte undersøkelser på vestsiden av King William Island. Sammen med sitt team, var han i stand til å gjenopprette bein fra Franklin mannskap. Telltale merker på beina bekreftet den Innfødte historier om kannibalisme. Enda mer interessant var funn av forbedret føre nivåer i sjømannsloven er bein, i forhold til Inuittene bein ble gjenopprettet under den samme undersøkelsen.,
blyforgiftning kan være dødelig. Økt grad av bly fører til en rekke alvorlige symptomer, slik som ledd-og muskelsmerter, kognitive problemer, hodepine og magesmerter. Dette er noe du virkelig ikke vil skje under ekstreme Arktiske forhold.
Mens den forbedrede føre nivåer var spennende, de var vanskelig å bruke som bevis som fører normalt tar litt tid å bygge opp i bein. Den høye føre nivåer kan ha vært et resultat av miljømessige forhold i Storbritannia, og ikke føre eksponering under ekspedisjonen., Beattie nødvendig vev for å finne ut når de føre inn i den organer, fortrinnsvis hår eller negler.
Beattie vendte sin oppmerksomhet til den lille kirkegården på Beechey Øya, og de tre graver i Franklin sjøfolk der. Disse sjøfolk døde tidlig i den første ekspedisjonen, under den første overvintring., Tre tidlige dødsfall var ikke vanlig i Arktiske ekspedisjoner i det 19. århundre. Allerede i 1850-årene, disse tidlige dødsfall hadde vekket mistanke om at noe gikk galt fra begynnelsen av Franklin-ekspedisjonen. Kanskje kroppene deres ble bevart av permafrost? Kunne organer gi informasjon om deres årsaker til død, og på deres føre nivåer?
Beattie søkt om tillatelse til å åpne graver og obduksjon organer.
Organer fra isen
Beattie hadde gode grunner til å tro at likene av de tre Franklin seilere kunne bli bevart ved tining av is., Imidlertid, ikke alle isen bevarer menneskelige organer. Før vi går videre til Beattie er funn, vi tar en kort titt på menneskelige levninger fra isen for å diskutere hvorfor permafrost is bevart så godt, i forhold til f.eks. bre-is.
Menneskelige organer gjør ikke bevare godt i breis som de er sannsynlig å være minst i perioder utsettes for luft. I tillegg bevegelse av is tårer kroppene fra hverandre. Hvis legemer er ikke veldig de siste, de er bevart i hovedsak i en skeletonized måte, noen ganger med bløtvev festet (se eksempel her). Det samme gjelder for de organer fra dyr., Ötzi er det eneste unntaket til denne regelen.
Vern av menneskers og dyrs kropper i permafrosten er en helt annen historie. Begravelse i permafrosten is sel kroppen av fra eksponering til friluft, og det er ofte ingen is bevegelser., I hovedsak, kroppene er permanent lagret i en dypfryser. Slike organer kan være utrolig godt bevart. Det er, til permafrost thaws, eller permafrosten er utvunnet for fossiler, som skjer i Sibir i dag.
Menneskelige begravelser i permafrosten i Arktis er kjent fra en rekke steder. De fleste av de tidlige graver fra hvalfangerne eller oppdagelsesreisende., Inuittene tradisjonelt begravet sine døde over bakken. Den Europeiske hvalfangere og oppdagelsesreisende hadde en Kristen tro, noe som krever en begravelse i bakken. I den Høye Arktis, dette innebar hacking dypt inn i den hardt permafrost å være i stand til å begrave de døde.
Begravelser i permafrosten kan være utrolig godt bevart., Hvis det er lite smelting av den øverste lag permafrost i sommer, begravelser er i hovedsak frosset i tid. Hvis det er aktive permafrost bevegelse på grunn av fryse-tine sykluser, så begravelser kan gjøre veien opp til overflaten over tid (et eksempel her)
Menneskelige organer fra permafrost er noen ganger referert til som is mumier, men teknisk kroppene er ikke bevart av naturlige mumifisering, men gjennom den kalde. De er frosne, ikke mumifiserte. Dette er grunnen til at den siste oppvarmingen av Arktis har ført til gradvis ødeleggelse av et stort antall slike graver., Når de tiner, naturlige prosesser start råtnende likene.
Beattie er ideen om å undersøke organer i Franklin-ekspedisjonen medlemmer, gravlagt i permafrosten på Beechey Øya, var en god en. Men han kan ha blitt overrasket da han oppdaget hvor godt bevart ble kroppene.
kirkegården på Beechey Island
for å Arrangere en skikkelig exhumation midt i Kanadisk Arktis er ingen liten prestasjon i logistikk og tillatelser, men i løpet av sommeren 1984, Beattie var endelig klar.
John Torrington
Beattie og hans team i gang med å åpne graven til Ledende Stoker John Torrington. I henhold til hans grav markør, han døde på januar 1, 1846, er den første sjømann til å dø i løpet av ekspedisjonen.,
Akkurat som den opprinnelige begravelse partiet ville ha opplevd, Beattie team funnet det hardt arbeid hacking sin vei ned gjennom frossen grus. Til slutt, på en dybde på 1,5 m, lokket av kisten dukket opp. Etter å løfte lokket, kunne de se den døde incased i en blokk med is. De søkte oppvarmet vann til å tine opp restene. Dette er en metode vi bruker også på vår glacial nettsteder, hvis gjenstander er fortsatt innkapslet i is.
kroppen var utrolig godt bevart, som var klær. John Torrington hadde vært veldig dårlig på tidspunktet for hans død. Han var ekstremt tynn, veier bare med 38,5 kg. Hans hender var callus-fri, og da han var en stoker, dette forteller oss at han hadde vært i stand til å arbeide i ganske lang tid før hans død.
obduksjon, og senere analyser av prøvene som er tatt, viste at Torrington hadde lidd av tuberkulose., Dødsårsaken var trolig lungebetennelse. Prøver av hans hår og negler avdekket høye nivåer av bly, enda mer så enn knokler fra King William Island, tidligere undersøkt av Beattie. Så kanskje føre til forgiftning hadde svekket ham, til slutt fører til hans død av lungebetennelse?
John William Hartnell og Braine
Beattie og hans team kom tilbake til Beechey Øya i 1986 til exhume dyktige Sjømenn John Hartnell (døde 4. januar 1846) og William Braine (døde 3. April 1846)., I begge tilfeller, obduksjon og påfølgende analyse viste til lungebetennelse, brakt videre av tuberkulose, akkurat som i tilfelle av John Torrington. Det var ingen tegn til skjørbuk. Nivået av bly i hår og negler av Hartnell og Braine var også høy, men lavere enn Torrington-tallet.
Utrolig, etter fjerning av klær av John Hartnell, kunne de se at han hadde vært autopsied før begravelsen. Det viste seg at Harry Goodsir, skipets lege (eller kanskje hans overordnede), hadde vært lurer på hvorfor besetningen hadde fått to dødsfall så tidlig i ekspedisjonen.
kroppene ble reburied etter obduksjoner, og graven markeringene ble rekonstruert på overflaten.,
Beattie konkluderte med at blyforgiftning hadde vært en betydelig bidragsyter til døden av de tre seilere, og sannsynligvis også til katastrofale slutten av ekspedisjonen. Han hevdet at kilden til ledelsen i gravd opp seilere var lodding av bokser som inneholder hermetiske matvarer. Beattie prøvde å sikkerhetskopiere dette opp ved å gjøre isotopisk analyse, som viser at ledelsen i håret og i lodd kom fra samme kilde.
Nye teorier
Beattie er blyforgiftning teori er ryddig, og etter å ha lest John Geiger bok på Beattie arbeid, jeg var sikker på at dette måtte være forklaringen. Men senere re-undersøkelser av prøver og andre historiske data reiser tvil om at ting er så enkelt.
Hva er galt med ledelsen og mat hypotesen? Vel, først av alt: Hvordan vet vi at nivået av bly i de tre gravd opp seilere var høyere enn normalt for denne gruppen? Beattie s studie mangler en kontrollgruppe, dvs. andre Britiske sjøfolk fra samme periode., Åpenbart, slik en kontrollgruppe ville være vanskelig å finne, men det er fortsatt savnet. Føre nivåer for ben Franklin-ekspedisjonen medlemmer er for eksempel lik prøver fra en Romersk gravplass i Dorset, England, dvs. noe som gjenspeiler en høy føre miljø, ikke fører til forgiftning. Andre moderne ekspedisjoner også delvis lettelse opp på konservert mat, uten å ende i katastrofe.
Vanligvis, bruken av bly i forbindelse med mat og drikke i det 19. og tidlig 20. århundre var mye høyere enn i dag. Den høye nivåer av bly i skjelettet er usannsynlig å være fra eksponering under ekspedisjonen., Det gjenspeiler et «hele livet» eksponering, en vask hvis du vil.
på Grunn av kjemiske prosesser, og utlekking av bly fra lodde ville ha vært begrenset. Dette er bekreftet av studier av bevarte bokser fra Franklin-ekspedisjonen. Basert på poster, mindre enn 15 % av matforsyninger ble hermetisert mat. Ekspedisjonen ville ha brukt fersk mat først, noe som gjør det godt nabolag umulig for ekspedisjonen mat til å ha vært årsak til høy føre nivåer i beina av de tre sjømennene.,
De høyere nivåer av bly i håret av de døde på Beechey Øya kan ha vært forårsaket av dem lever i hovedsak på en flytende diett på slutten av sitt liv. Mange kilder for å drikke på denne tiden ville ha hatt et høyt bly innhold. Det er ingen diagnostiske symptomer på blyforgiftning i menn, for eksempel forkalkninger i basal knuter. Den trauma-analyse anses som mangelfulle, som ligner verdier har blitt innhentet fra en rekke forskjellige kilder.,
En senere studie av John Hartnell miniatyren, er samlet inn av Beattie team, tyder på at det høye nivået av bly er matchet av høyt nivå av sink og kobber. Det kan være forårsaket av utslipp av disse metallene lagres i skjelettet i løpet av de siste fasene av sykdommen. Medisiner som er gitt i løpet av de siste fase kan også ha bidratt til de høye nivåene som ble funnet.
I øyeblikket, og konklusjonen er at ledelsen nivåer er ikke høy nok til å ha spilt en viktig rolle i utfoldelsen av katastrofen, men de kan ha spilt en birolle., I slutten, den viktigste årsaken til ekspedisjonens katastrofale feil var det harde klimaet i den Kanadiske Høy Arktis på slutten av den Lille Istid. Franklin og hans menn prøvde å tvinge seg gjennom isen-kvalte Nordvestpassasjen på det verst tenkelige tidspunkt.
oppdagelsen av skip
Etter flere år med undersøkelser, de to Franklin skip ble oppdaget nylig, (Erebus i 2014 og Terror i 2016. Både skipsvrak dukket opp på overraskende steder, bort fra der de ble stående fast i isen i 1848., Inuittene informasjon spilte en avgjørende rolle i oppdagelsen av skip måte utenfor den opprinnelige undersøkelsen omkretsen av nord-vest kysten av King William Island.
skipsvrak kan holde viktige bevis som kan forklare hva som skjedde under den siste fasen av ekspedisjonen., Den geografiske plasseringen av vrakene kan tyde på at noen av medlemmene i ekspedisjonen tilbake til skipene og seilte sør, før de til slutt bukket under for den Høye Arktiske forhold. At dette kan ha skjedd, er støttet opp av Inuittene muntlige kilder.
fremtiden av den frosne sjøfolk og Arktis
Arktis varmes opp, mye mer enn i resten av verden. Der Franklin og hans menn en gang kjempet for sitt liv i isen, cruise-turister nå seile i komfort., I tiårene som kommer, Arktis vil fortsette å varme opp, noe som fører til ytterligere forstyrrelse av økosystemer og økt smelting av permafrost. Den frosne sjøfolk i Beechey Island kirkegården vil tine og forsvinne.
Vi vil ikke bare være å miste de siste restene av Franklin-ekspedisjonen på grunn av oppvarmingen. Den Arktiske vi vet vil bli borte. Jorden vil endre til et annet sted. Vi er på vei inn i det ukjente. Er det en lekse å lære fra skjebnen til Franklin-ekspedisjonen?,
«Terror» – TV-serie på Franklin-Ekspedisjonen. Mye anbefalt, selv om Ridley Scott tar noen kunstneriske friheter.,
Mer å lese
Hvis du ønsker å lese mer om Franklin-ekspedisjonen, kan jeg anbefale følgende bøker:
John Geiger & Owen Beattie: Frosset i Tid: Skjebnen til Franklin-Ekspedisjonen
Gillian Hutchinson: Sir John Franklins (Erebus og Terror Ekspedisjonen
Paul Watson: Is Spøkelser: Den Episke Jakten på den Tapte Franklin-Ekspedisjonen
David C. Woodman: for å avdekke Franklin Mysterium: Inuit Vitnesbyrd